Vår hverdag på Newborn Intensive Care Unit - NICU

Inngangen til vår arbeidsplass NICU

Vekkerklokka ringer. Ut av senga, inn i dusjen, få sving på håret og litt sminke, frokost og litt tid på nettet, så er vi klare for jobb. Sjåføren henter oss kl 7.50. Gutta i vaktbua hilser oss god morgen i det vi kjører ut av porten. Byen har vært våken en stund og tuk-tuker med skolebarn, tohjulinger, biler, busser, hunder, et par kuer og en kamel er allerede på farta. Gutten som samler plast fra søpla er i sving.  På fortauet ligger en familie med to små barn i en haug av tepper. Barna sover ennå, mor koker litt mat over bålet mens far tar morgenvasken og heller over seg en bøtte vann.

 Gutta i vaktbua

Familie som bor på fortauet på vår vei til sykehuset

Pårørende inne på sykehusområdet

Utenfor sykehusporten står det en og lager chai (te) i en stor kjele.  Noen fruktselgere er på plass. Mange familier holder også til utenfor sykehuset; pårørende som sover, spiser, leser, prater og stirrer på oss som ankommer med privatsjåfør. Skillet mellom oss og dem er ubehagelig stort.

Fruktselger utenfor porten til sykehuset

Vi er gode kompiser med vaktene

Sykehusvaktene i gangen nikker, smiler og hilser "Namaste", dvs god dag. Hvis noen er så uheldig og ikke ser oss og flytter seg, piper vaktene høyt i fløyta si så vi skal komme fram.

I trappa opp til NICU møter vi en av nattevaktene som er på vei hjem. Natta har vært hektisk for de to sykepleierene og legen som har vært på vakt. Vi skifter til medbragt sykehustøy i en liten og lurvete garderobe og er klar for dagens oppgaver. Idag hadde vi selskap av noen kakelakker og en liten "søt" mus. Klokka runder nå 8 og nattavakta gir rapport til den ene sykepleieren som er kommet. I dag er de 4 på dagvakt og de andre 3 kommer i løpet av den neste halvtimen.

Inne på NICU

En typisk intensivplass der barnet ligger på respirator

Først tar vi en runde og ser hvilke barn som ligger der.  NICU har plass til 15 barn fordelt på to store rom.  Idag er 6 av barna på respirator, av disse har 3 alvorlig asfyksi, en med hjertefeil, en med sepsis og en liten prematur på 800 gram. Ellers er det barn som har pneumonier og får støtte av boble-Cpap og ekstra oksygen. Mange blir lysbehandlet for gulsot, har infeksjoner og får antibiotika, noen er underernært. En liten jente på 1500 gram er såkalt "unknown". Hun ble funnet inntullet i et teppe på en haug med søppel. En tøff start på livet.



Tidligere sjef for sykehuset Dr. S.D. Sharma forteller om en "unknown" baby under omvising i forbindelse med FK midtevaluering. På bildet sees Sister in charge, Sangeeta og Marie Hornslien, vår prosjektkoordinator. 

 Spl Rakesh legger sin ære i å lage perfekte reder til barna

Arbeidet kommer igang ved 8.30 tiden, da har de fleste sykepleierne kommet på jobb og skiftet til hvitt arbeidstøy. Tøyet må de kjøpe og vaske selv. Uniformen til damene består av en vid og saggete bukse. En lang ermløs overdel som rekker et stykke ned på låret og over der en langarmet jakke. Guttene har bukse og t-skjorte eller jakke. 

På dagvakt  idag er det 4 sykepleiere på jobb. Noen ganger kan de være bare 2. Sykepleierbemanningen totalt på NICU har bedret seg fra 7 stk i oktober til 12 i januar. Nå krysser vi fingrene for at denne bemanningen blir opprettholdt.

Vi har jobbet med at de fordeler barna seg i mellom og går to på hvert rom. Vi har også nummeret plassene fra 1 til 15 for å gjøre det mer oversiktlig hvem som har hvilket barn. 

Siden foreldrene ikke har tilgang til avdelingen får de ikke vært med i stell av barnet sitt. De ser i praksis ikke barnet sitt fra den dagen barnet blir innlagt til det blir utskrevet - død eller levende. Omtrent daglig tar vi opp dette temaet med legene og Sister in charge, i håp om at det gradvis vil skje en holdningsendring, og at de kan se på foreldre som en ressurs og ikke som et problem. Det er ingen annen vei å gå enn at foreldre og barn skal få lov til å være sammen med barnet sitt -  ihvertfall en liten time hver dag i starten. De fleste sykepleierne ser også positivt på dette nå, så forandringen kommer til å komme, men det tar tid. Tålmodighet er noe vi har lært oss her nede.

Noe positivt er dog i ferd med å skje.  En milepæl var det forrige uke da en liten prematur fikk ligge hud mot hud (KMC) hos mamma'n sin inne i avdelingen. To av de norsktrente indiske sykepleierene var ivrig hjelpere for å få det til. Tidligere har vi bare fått lov til å ha KMC i et rom ved siden av. Barnets mor ønsket ikke å bli tatt bilde av så her viser vi bare plassen til barnet med sengen der de fikk lov til å ligge hud mot hud :)

"Kenguruplassen" inne på NICU

Vår oppgave er å veilede i stell, pleie og håndtering. Vi går ofte sammen med en av pleierne, for å gi råd og tips for å gjøre det bedre for barnet. Veiledning i forhold til hygiene både direkte på barnet og omgivelsene er også er stor del av det vi bruker dagen vår på.  Vi har også hatt mye fokus på hvordan unngå de stygge sårene rundt munn og nese etter at tubetape har blitt dratt av. Innføring av olje til å fjerne tape i tillegg til en hud beskyttelsesspray har ført til store forbedringer. Veiledning av legene har også hjulpet. 

Det er en ass. lege tilstede på avdelingen hele tiden. Legen tar seg av alt som har med respiratoren å gjøre, samt suging i tube.  Ikke lett å holde oversikt over alle respiratorbarna til enhver tid. Dette fører ofte til tett tube og reintuberinger.

Grethe veileder og hjelper til med smertelindring

mens sykepleier Sangeeta legger ny veneflon

Vi prøver også å oppmuntre sykepleierne til å snakke med  mødrene som er tilgjengelig på sykehuset til å håndmelke seg slik at barnet kan få morsmelk i stedet for erstatning. Nå skal det sies at veldig mange av barna på NICU ikke får noe i magen i det hele tatt,  og det de får intravenøst inneholder lite proteiner og ikke fett.  Ernæring av de syke nyfødte og premature er et av områdene vi råder vår prosjektlege Kirsti å fokusere på slik at kunnskap kan overbringes de indiske legene. 

                                           

Plakat om håndmelking på hindi

Barna som ligger på NICU tilhører 7 forskjellige avdelinger. Dette gjør at det er ca. 25 overleger og assistent leger på visitt hver dag. Det fører jo til at ingen ser helheten i avdelingen. Idag har ikke NICU en ansvarlig overlege.  Det jobbes med å endre dette systemet slik at de barna som legges inn på NICU blir behandlet av leger tilknyttet denne avdelingen.  

Legevisitt på et av barna

spl Ajeeta dokumenterer i det nye systemet

Barnet ligger med våt bomull over seg for å kjøles ned.  Det er 42 grader ute og aircondition virker ikke idag

Sykepleierne var ikke vant til å dokumentere observasjoner hos barna . På nyåret lagde vi og innførte en enkel dagkurve slik at de kunne begynne å dokumentere helt basis observasjoner. Sålenge det var kopier tilgjengelig ble den brukt, men disse manglet ofte. Nå løser dette seg selv da sykehuset har blitt pålagt fra myndighetene å  bruke standardiserte skjemaer. Disse er nå i bruk, og vi veileder i riktig utfylling.

Nye dokumentasjonspapirer

Tilbake til arbeidsdagen.  Morgenstell av barna starter gjerne rundt kl 8.30.  Da blir de vasket, skiftet på og får nytt laken og rede. Mange av barna som ligger på respirator blir liggende med hodet i eksakt samme posisjon hele vakta fordi pleierne er redd for å ekstubere barnet hvis de snur det.  Vi veileder og minner de på å snu barnet minst to ganger pr. vakt.

spl Sangeeta og Mamta snur et respiratorbarn

Etter at vaskerunden er ferdig er det tid for å gi melk på kopp eller sonde til de heldige som får mat. Deretter starter medisinrunden. Ofte fungerer ikke veneflonene, så man trenger ny. Sykepleierne er flinke til å legge kanyle siden de gjør det daglig.

Så godt som alle barna får antibiotika, ofte mange forskjellige typer. Hygienen er en stor utfordring, både hygiene i direkte kontakt med barnet, på utstyr og i avdelingen som helhet. De barna som ikke allerede har infeksjon når de legges inn, har stor sjanse for å bli påført en. En stor frustrasjon for oss er at selv om prosjektet har pågått i 1,5 år, har enda ikke sykehuset greid å skaffe til veie flytende håndsåpe, tørkepapir og at alle vasker har albuehendel på NICU. Det er ikke lett for personalet å utføre god håndhygiene under slike forhold.  Man skulle tenke at dette er det letteste i verden å få til.  Det er det enkleste og billigste tiltaket for å få ned infeksjoner på avdelingen. Umulig for oss å forstå

spl Dheeraj gjør klar medisiner



Etter te pausen på formiddagen blir et av barna kritisk dårlig.  Barnet har en alvorlig fødselsasfyksi og en stor hjerneskade. Legen gjør alt av tiltak; reintuberer, gir blodtransfusjon, gir medisiner for å øke blodtrykk og stimulere hjertet osv. Etter 40 min rescusitering uten at barnet responderer legges det tilbake på respirator.  Etter en halv time på respirator og med adrenalin drypp gående, erklæres barnet dødt.  Man har ingen kultur for å vurdere og avslutte behandlingen på kritisk syke og døende barn.  Det er viktig for legene å kunne si til foreldrene at de har gjort alt som kunne gjøres. Det dør gjennomsnittlig 3-4 barn i uka, så vi har fått god trening i hjertekomprimering og bagging.

Det har vært veldig uvant for oss at sykepleierne ikke steller og ordner barnet når det har dødd. Det er vaskehjelpen på avdelingen som har i oppdrag å pakke inn barnet i et teppe og bære det ut til foreldrene/pårørende etter at legen har informert om hva som har skjedd.  Vi reagerte nok mer i starten av oppholdet på denne praksisen enn vi gjør nå etter snart 7 måneder, men fortsatt føles behandlingen av det døende og døde barnet veldig uetisk. 

Ass. legen på avdelingen har en travel hverdag med 15 barn til behandling.  De er eksperter på å intubere, klarer det så godt som alltid på første forsøk.  Når overlegene kommer fra de forskjellige medisinske avdelingene vises de stor respekt og alle reiser seg og hilser.  Ass. legen slipper alt han/hun har i hendene og forter seg bort for å gi rapport om det aktuelle barnet og videre behandling bestemmes.

Legen intuberer

Rundt kl 12.30-13 er det matpause.  Inderne har med seg små velsmakende vegetarretter som de har laget tidlig på morgenen, pluss chapatti som er et lefseaktig brød. Veldig godt og enkelt å lage.  Alle setter fram sine retter også deler de. Vi pleier å ha med knekkebrød og tubeost, men må si den indiske lunsjen er bedre.

spl Meena lager chapatti til oss hjemme hos seg

Alle de fire indiske sykepleierne som har vært i Norge jobber på NICU.  Vi ønsker at minst en av de norsktrente kan bli flyttet til FBNCU, spesielt for å drive veiledning av foreldrene i amming, stell, håndtering, i tillegg til å være en ressurs for de som jobber der.  I mai kommer også Bindu og Suja tilbake fra Norge, så da blir prosjektteamet ytterligere styrket.  

spl Sangeeta, Ajeeta, Blessy

Arbeidsdagen på sykehuset nærmer seg slutten og sjåføren henter og kjører oss hjem. Vel hjemme tar vi en matbit, en liten hvil, deretter trening eller en handlerunde.  Noen dager tar vi et par timer i bassenget på et hotell rett ved jobben.  Rolig liten oase med stor park og god service.

I perioder blir det en del kontorjobbing på kvelden hjemme.  Middag spiser vi ute på restaurant eller bestiller mat levert på døra.  Noen ganger lager vi oss norsk tomatsuppe,  eller hvis vi har virkelig arbeidslyst en indisk grønnsaksrett. Med andre ord vi lider ingen nød her. Blir nok litt rart å komme hjem og måtte lage mat og vaske leilighet selv :)  Vi gleder oss selvsagt også til frisk luft, rent vann og ikke minst til å se igjen familie, venner og kollegaer.

Hilsen dronninga og prinsessa av Jaipur



Travle mars!

Nå har vi nettopp lagt bak oss en svært så innholdsrik måned. Mars var måneden vi forespeilet til å bli den mest travle i løpet av våre totalt 7,5 måneds lange opphold her i Jaipur. Vi har hatt mange ressurspersoner fra Norge på besøk for å støtte opp og lære mer om prosjektet vi jobber i. I tillegg har vi vært med på å arrangere seminarer på sykehuset og hatt midtevalueringsmøter, og sist men ikke minst; vært med på storveis åpning av Jaipurs første offentlige morsmelkebank.

Den første som kom på besøk til oss var Kirsti Håland. Hun er overlege og neonatolog på Nyfødt Intensiv, Ullevål. Kirsti var i India i til sammen 3 uker. Hun bodde i leiligheten sammen med oss en del av oppholdet, var med oss på jobb og knyttet kontakter i legestaben på sykehuset. Vi dro også en dagstur til et av distriktsykehusene som kommer til JK Lone for opptrening. Det skjedde noe ganske trist, men dessverre ganske dagligdags, da vi var der:

Vi var ferdig med omvisning på nyfødt intensiv avdelingen, hadde drukket den obligatoriske koppen med ”chai” og konversert med leger og sykepleierne, samt liret av oss de få ordene vi kan på hindi. Staben var for sikkerhets skyld dresset opp i stellefrakk, munnbind, hansker OG hårnett denne dagen, vi syns det var litt overkill. Men ryktene om at vi er ekstremt opptatt av hygiene har tydeligvis nådd langt. Hårnett er ikke noe vi bruker, og vi spurte om hvorfor de hadde på seg det! Det visste de ikke sa de, og tok det av seg mens de fniste litt. Men nå til det triste:

Vi var på vei ut av avdelingen, da vi ser at det ligger en syltynn, gusten og livløs baby på skranken ved inngangen. Det sto en ung dame og gråt i bakgrunnen, og en av legene var i gang med gjenoppliving. Vi ble litt satt ut med en gang. Men så hev vi oss rundt og hjalp til med gjenoppliving og alt som hører med rundt det. Babyen kom seg dessverre ikke og ble erklært død. Etterpå fikk vi vite at babyen var 3 måneder gammel, innlagt pga en infeksjon på et lite sykehus ca 20 minutters kjøretur unna, og tragisk nok hadde satt melken i vrangstrupen ca 30 minutter tidligere. Han fikk et alt for kort liv, og deler dessverre skjebne med mange andre små som vi har møtt på i løpet av dette halvåret. Døden er blitt en ganske normal del av jobbhverdagen vår.

Etter en uke med Kirsti for oss selv, fikk vi også besøk av Solfrid Steinnes. Hun er kjent for de fleste innenfor nyfødt intensiv miljøet i Norge. Hun er lærer på utdanningen for nyfødtsykepleie og har skrevet bøker om faget, og har jobbet i over 20 år som fagutviklingssykepleier på Ullevål. I dag jobber hun på Rikshospitalet. Solfrid og Kirsti var med oss på begge avdelingene vi jobber på sykehuset. Det var nyttig for oss å ha med disse to på jobb. De ser ting fra et annet perspektiv enn oss, og det var godt å kunne dele de hverdagslige tingene som er vanskelig for oss å forklare dersom ikke folk kan se det med egne øyne. Vi er så takknemlig for engasjementet de deler for babyene på sykehuset JK Lone.

I og med at to så ressurssterke mennesker beæret oss og JK Lone med sin tilstedeværelse noen dager, var det på forhånd bestemt at vi skulle arrangere to dager med seminar og workshop for staben på sykehuset. Halve dagen besto av forelesninger og den andre halve dagen ble brukt til workshops på 4 forskjellige stasjoner der deltakerne skulle få litt hands-on erfaring med håndhygiene, amming, kenguru mother care og bruk av medisinsk utstyr.

   

Vi laget program i samarbeid med leger og sykepleiere på sykehuset, og de indiske ressurspersonene i prosjektet sto for det aller meste av gjennomføringen. Mange som jobber på sykehuset forstår overraskende lite engelsk, så inderne sørget for oversettelse på Kirsti og Solfrids forelesninger. De indiske sykepleierne som har vært i Norge bidro både med forelesninger og på workshop. Det er også flere leger som er direkte involvert i prosjektet som hadde undervisning. Vi syns det var to vellykkede dager, spesielt var det topp å se inderne ta så mye av ansvaret rundt forberedelsene og gjennomføringen. Vi venter nå på en tilbakemelding fra alle deltagerne. Det viktigste er selvfølgelig hva de syns og om de føler de har lært noe de kan bruke i sin arbeidshverdag.

Birgittes første indiske magesjau kom selvfølgelig akkurat disse dagene. Så da er det godt å ha en Grethe (og Tara Chand- vår sjåfør) med masse engasjement og energi. Vi er egentlig veldig fornøyde med at den første (og siste, bank i bordet!!) magesjauen kom først etter 5 måneder! En antibiotikakur og rehydreringspulver gjorde heldigvis susen.

Etter strålende innsats og svært hyggelig selskap dro Kirsti og Solfrid til Delhi for å besøke et sykehus  med nyfødt intensiv avdeling der. Samme kvelden de dro, fikk vi presset inn et lite besøk fra Nepal, våre Fredskorpset-venner og Birgittes kjæreste bor og jobber der. Det ble noen rolige dager med litt magesjau, og veldig koselig selskap.

Samme kvelden Nepalbanden vendte snutene sine tilbake til Himalayafjellene, fikk vi en ny celeber person på besøk; nemlig vår alles kjære Anne Grøvslien. Hun er morsmelk- og melkebankekspert med lang fartstid og jobber til daglig på Rikshospitalet. Hun har imidlertid vært engasjert i etablering av melkebanker i India de siste 2-3 årene. Vi hadde også besøk av Anne i januar, så det var et gledelig gjensyn. Anne bodde sammen med oss i leiligheten og utnyttet dagene usannsynlig effektivt.

  

I løpet av 3 dager fikk hun, sammen med et strålende indisk team, installert nødvendige maskiner og utstyr, skrubbet og vasket, til og med lært opp helt nye ansatte, og sikkert tusenvis av andre ting, i alle fall gjort ALT klart til å åpne en splitter ny morsmelkebank i Jaipur.


Grethe og Birgitte dro på seg sari på morgenen før melkebankåpningen, men måtte fort gi opp- det var umulig for oss å legge den pent. Med hjelp fra vaskedama i naboleiligheten fikk vi dandert den nogenlunde og dro av sted på melkebankåpningen.

Selve åpningen var svært høytidelig og litt kaotisk. Det kom viktige mennesker, med høy politisk makt i Rajasthan. Vi kunne tydelig fornemme en ærefull stemning når disse menneskene møtte opp. Det var stor ståhei med kamerateam og reportere fra utallige aviser og tv-kanaler. Taler ble holdt og utallige oppstilte bilder ble tatt. Vi er enormt glad for innsatsen til Anne og alle andre samarbeids- og støttepartnere som har gjort det mulig å etablere morsmelkebank i Jaipur. Forhåpentligvis vil det bidra til å øke ammestatistikken. Målet med melkebank er at hver enkelt mor skal kunne forsørge sin baby med morsmelk. Og dersom hun har melk til overs, eller babyen er for syk til å få melk en periode, kan melken gå til melkebanken. Bonusmelken kan andre syke babyer der mor kanskje ikke har melk eller er tilstede, få nytte av. I større perspektiv: mer morsmelk til flere barn, mindre infeksjoner og bedre generell helsestatus på de nydelige indiske barna som vi er blitt så glade i.  

Den samme uken Anne var her, kom Kirsti tilbake fra Delhi, og i tillegg kom vår prosjekt rådgiver og koordinator Marie Hornslien, sjef for internasjonalt kontor på Ullevål, Kristin Hanche-Olsen,, programrådgiver i Fredskorpset Signe Bandlien, og kommunikasjonsrådgiver Kristine Hetland Clark til Jaipur. En usedvanlig trivelig og kompetansefull gjeng. I løpet av dagene de var her hadde vi blant annet en dag med evaluering av prosjektet så langt. Prosjektet er nå midtveis, og det er spennende og nyttig å se hvor langt vi er kommet i forhold til målene som er satt. Vi opplever at det fortsatt er mange ting å ta tak i før målene er nådd, i den grad det er mulig å nå alle målene! Men en del er blitt mye bedre hvis man sammenligner med før prosjektet startet. Hvis vi har lært EN ting; Changes takes time. Selv de minste små forandringer.

Den fine gjengen kastet selvfølgelig også sin glans på åpningen av morsmelkebanken, sammen med rådgiver i den norske ambassaden i New Delhi, Unni Silkoset (som for øvrig også må nevnes har vært en stor trygghet og støtte for oss under vårt opphold i India).

Plutselig var mars over, og Grethe og Birgitte tok seg en 5 dagers påskeferie i sør-India, nærmere bestemt Kerela. Der feiret vi blant annet palmesøndag på korrekt vis; nemlig under palmene!