Home sweet home :-)

Vi har nå bodd fire måneder i India.  Første tiden bodde vi på et gjestehus.  Det var veldig deilig å flytte til egen leilighet i begynnelsen av desember. Leiligheten ligger sentralt til i Jaipur med gå avstand til restauranter og shopping.  I tillegg er den bare ett par kilometer fra sykehuset. Den største fordelen er at den flotte parken - Central Park -ligger rett over gaten for leilighetskomplekset.   Parken har stenlagte stier, gruslagt joggerunde, benker, musikkfontene, golfbane og polobane.  Det bor fasaner, ekorn og masse fugler der, og det er et trivelig sted å være.  Det er generelt mye støy og trafikk rundt oss og denne parken er en liten oase.

Rett ved siden av leiligheten er det en bryllups-festplass.  Her feires det med trommer, musikk og fyrverkeri flere ganger i uka når astrologien tilsier at det er gunstig å gifte seg. Dette synes vi var stas i begynnelsen, men etterhvert har det blitt så vanlig for oss at vi nesten ikke gidder å se på fyrverkeriet og synes det er deilig når det er stille.

Central Park 

Leiligheten ligger i bygget til venstre i bildet

Skumringstime i parken

Polokamp

Blomster i parken midt på vinteren

Leiligheten har to etasjer.

 I første etasje er det stue, kjøkken, spisestue og Birgittes soverom.

Oppe er det stue, Grethes soverom og gjesterom.  Alle soverommene har egne bad.

  I tillegg er det balkonger utenfor hvert rom.  Vi har tilsammen seks uteplasser, inkludert en stor innebygd veranda som blir luftig og fin når varmen setter inn.

Kjøkken 

Her går det fint å lage chapati

 Spisestue og kontor

Stue oppe

Stue nede

Bad oppe

 Soverom oppe

Terasse 

Gjesterom

               Vi trives godt i vårt nye hjem og så langt har "samboerskapet" også gått bra :-)

Et ekte indisk bryllup

Denne uken har vi vært i to slags bryllupsfester. Onsdag og fredag. Begge festene var en del av samme bryllupet. Her er det nemlig vanlig at bryllupet består av mange ulike slags fester over ca en uke. Dette var et hinduistisk bryllup, i en svært konservativ familie. Ekteskapet er arrangert, som stort sett alle ekteskap er her.

Brudeparet møtes først den siste kvelden. På de andre festene møtes kun resten av familien, og eventuelt brudeparet hver for seg.

Vi ble invitert for noen måneder siden. Invitasjonen kom fra sjåføren vår sin familie. Det var hans niese som giftet seg. Hun har vokst opp i nabohuset til sjåføren vår, og han kaller henne for sin datter. De kaller alle nieser og nevøer for døtre og sønner. De er en veldig sammenspleiset og kjærlig familie. Vi har vært hjemme der på middag mange ganger, og begynner å føle at vi kjenner dem ganske godt.

   

Festen på onsdag var medgiftfest. Da skulle brudens familie gi gaver til brudgommens familie. Det var mest klær, penger og en moped. Sjåføren vår forklarte oss at da brudens familie kommer med et frieri til mannens familie, er det vanlig at mannens familie kommer med et krav om en pengesum og gaver. Hvis brudens familie går med på det, blir det bryllup. Brudeparet får også møtes en gang, i ca 10 minutter. Og da kan de svare ja eller nei, om de vil gifte seg med den andre. Det er ekstremt dyrt å arrangere bryllup her. Forventningene er høye fra familie og slektninger.

 

Vi trodde det kun skulle være nærmeste familie til stede, men det var ca 2-300 stk der. Selve festen ble holdt inni et stort telt som var satt opp midt i gata i nabolaget til brudgommens hus. Damene kom i flotte, fargerike og glitrende sarier. Mennene kom i alle slags klær, noen så ut som de hadde slengt på seg det første de fant, mens andre kom i dress. Vi ble servert mat på engangstallerkener av servitører som gikk rundt. De fleste satt på bakken, men det var også satt opp en del plastikkstoler rundt omkring i teltet.

 

Det var en seremoni der brudgommen ble velsignet av en slags prest. Ellers skjønte ikke vi så mye av hva som skjedde. Det var nok mange rituelle koder vi ikke oppfattet. Alle damene som er gift må skjule ansiktet sitt under sjalet på sarien dersom det er eldre menn fra svigerfamilien til stede. Dette er for å vise respekt. Derfor er det mange damer som vi kun ser sari, ikke hvem som er under der. Og damene begynner å bruke sari etter de er gift. Da kan de kun bruke ”vanlige” klær (i våre øyne) når de er hjemme hos sin egen familie på besøk.

På fredag var det bryllupsfest. Det var en ganske spesiell opplevelse! Det var 1300 gjester, og vi to var de eneste utlendingene. Vi ble kalt for VIP-gjester - det er visst litt stas å ha noen bleikinger i bryllupene her. Vi kjøpte oss hver vår sari for å bruke i denne anledningen.

Bryllupet ble holdt i en stor hage. Vi kom frem ca halv seks, etter at vi fikk hjelp til å kle på oss sarien av noen familiemedlemmer. Da var det kun brudens slekt som var der. De hadde rigget og ordnet i stand masse stoler, en stor scene, masse bord med mat og rød løper rundt omkring. Det var også gaver som skulle gis til brudeparet her. Et sofasett, kjøleskap, vaskemaskin, seng, mikrobølgeovn osv. Alle gavene fra brudens familie selvfølgelig. Det var fargerik pynt, glitter og glam overalt. Det var en gjeng ungdommer som danset så svetten rant på en scene i et hjørne av hagen. De ble filmet og tatt bilder av. Ellers satt folk rundt og skravlet i finstasen sin. Det var avslappet grillfest- stemning. 

Ca kl 8 kom brudgommen og hele hans slekt. Han kom ridende på en hvit hest, med et høylytt korps som følge. Gjestene danset og jublet der de kom bortover gata. Da de skulle gå inn i bryllupshagen var det mange ritualer som først skulle gjennomføres. Brudens mor tok på brudgommens øyeeple (!) og målte hvor høy han var. Da jublet alle. Igjen; Mange koder vi ikke skjønner noe av.

 Bruden satt på et rom før hun møtte brudgommen. Hun så ganske trist ut syns vi. Men vi tror det er meningen at de skal være ganske alvorlige.. Hun hadde på seg veldig masse smykker og glitter og var sminket helt hvit i ansiktet. Hun fikk masse gaver der hun satt og ble tatt bilder av. 

Etter hvert ble hun geleidet ut av rommet og ut i hagen. Der gikk hun sakte, mens noen familiemedlemmer holdt en duk over hodet hennes. De førte henne bort til et slags podie. Der sto brudgommen på andre siden. Så gikk de opp en trapp på hver sin side, og møttes på toppen. Podiet kunne heises opp og ned, og det blåste blomsterblader på dem fra en maskin. Alle jublet. Så la de en blomsterkrans over hverandres skuldre. Til slutt gikk de ned fra podiet og gikk sammen langs en rød løper gjennom hagen og opp til hovedscenen. På hovedscenen var det fotografering.

Ellers var det deilig mat. Vi er foreløpig ikke blitt syke heller! Det var et cateringfirma som lagde mat på tandooriovner og griller hele kvelden. Det var selvservering. Selv om det var en ganske høytidelig og stiv seremoni, var stemningen avslappet. Vi koste oss og ble tatt så godt imot av alle. Folk er så inkluderende og nysgjerrige på oss. Vi har mye å lære når det gjelder å ta imot gjester i vårt eget land.

I mai skal vi i enda et bryllup. Denne gangen til sønnen til sjåføren vår. Han kjenner vi ganske godt nå, og det blir en stor opplevelse å overvære hans bryllup. Det skal holdes på landsbygda, i brudens hjemmetrakter. 

En vanlig dag på jobb

I dag skal vi fortelle litt om hva vi gjør på FBNCU. Denne avdelingen har 12 plasser og 7 sykepleiere som jobber her. Foreldrene/pårørende har tilgang, men kun en av gangen. Barna her er relativt friske. Mange har gulsot og får lysbehandling, antibiotika mot infeksjoner, premature som skal lære seg å spise og vokse, lettere asfyksier, lettere respiratoriske problemer med O2 tilskudd,  mage- og fordøyelsesvansker. 

 

Vi jobber i hovedsak dagvakter og starter kl 8. Vi er som regel de første som kommer om morgenen. Inderne har en annen oppfatning av tid enn oss. Avtaler og tidspunkter ser ut til å være mer veiledende. De fleste er på plass mellom 8.15 og 8.30 slik at arbeidet først kommer i gang etter den tid. Det er et strikt skille mellom hvem som gjør hva. Vaskehjelpen har ansvaret for å varme vann og sette frem vaskeboller og legge ut bomull til å vaske med. Hvis ikke hun er kommet er det ingen andre som gjør dette. Noen ganger velger vi å gjøre det, men dette blir ikke sett positivt på. De har ikke varmt vann i kranen, så vi (prosjektet) har kjøpt inn en vannkoker, i tillegg til ny termos til kokt vann som brukes til å lage formula  (morsmelkserstatning). Den gamle de hadde luktet mugg og var udelikat. 

Fra sykehusets fellesvaskeri.

Sykepleierne på vakt fordeler barna mellom seg. På dagvakt er de fra 2-4 og på kveld og natt 1 sykepleier. Morgenstellet, dvs. daglig vask, skifte tøy, veie, gjøres nå etter hvert i samarbeid med mødre/pårørende. De vasker barnet sittende på stolen mens sykepleieren skifter tøy og lager reder i varmesengen. Mødrene veier deretter barnet sitt. Vi har nå fått en metall vaskebolle til hver av barna. Dette gjør at pårørende kan delta mer aktivt i stellet (før hadde avdelingen kun en vaskebolle som alle brukte)

Vår kollega Radha sister

Svigermor er ofte der dersom mor ikke er tilstede. De fleste av innlagte barn kommer fra distriktene. Dette medfører at hvis mor ikke er frisk nok er hun ikke tilgjengelig. Det er ingen barselavdeling på JK Lone. Mødrene får en seng i etasjen over, men mat og vasking må gjøres utenfor sykehusområdet. Slektningene oppholder og sover i gangen rett utenfor avdelingen.

Pappaene utfører også KMC.

Vi jobber med å få sykepleierene til å veilede mor/pårørende i vask fra topp til tå, typisk at de starter med bleia først. Måle barnets temperatur har nå blitt daglig rutine. Litt rart for oss at de ikke gjorde dette i særlig grad tidligere, siden det er så viktig for de små. Heldigvis har Anne Marie og Aarny fokusert mye på dette det forrige året også. Vi har nå laget og innført ny dagkurve (nurses daily record) der sykepleier noterer ned helt enkle ting som temp, matmengde, morsmelk/ formula etc.

Det er 8 KMC stoler (stoler til å sitte med barnet sitt på brystet) i  avdelingen. Gledelig nok har vi ofte for få stoler siden det er 12 barn eller mer innlagt. Innkjøp av flere står på listen.  KMC tiden barnet er hos mor/pårørende bør økes gradvis. Vi har noen utfordringer rundt at praktiske oppgaver som gulvvask og medisinrunder må gjøres først og mødrene har da ikke tilgang til barnet sitt.

Hygienen blant sykepleierne er generelt god.  Det er en utfordring å få legene som kommer på visitt til å ta av seg ringer, klokker etc. og å utføre håndhygiene. Barna på avd. tilhører 6 forskjellig medisinske poster, dvs. det er mange leger som er innom i løpet av dagen.  De kommer ofte 2-4 stk fra hver avd.  De fleste går i  privattøy. Nå som vinteren er kommet kan de stille opp i lue, jakke, noen ganger ryggsekk. En annen utfordring er at det ofte ikke er rull med tørkepapir eller autoklavert avispapir tilgjengelig (se bildet under). Det brukes såpestykker til vanlig, kun når avd. skal vises frem er det håndsåpe på pumpeflaske. Å vaske seg i kaldt vann er heller ikke verken behagelig eller godt nok. 

Når det gjelder mødrene har vi begynt å jobbe med å få de til å ta av seg ringer, klokker, bangles (armringer), tråd som de binder rundt håndleddet (kulturelt/religiøst) før de begynner å stelle og gi mat til barnet. For mange er disse smykkene av stor verdi og de legger de nødig fra seg. God informasjon fra sykepleier om infeksjonsfaren for barnet hjelper de til å forstå at dette er nødvendig. 

Viktigheten av amming og morsmelk er et av satsningsområdene i prosjektet. I dag tok vi en opptelling av hva slags ernæring de 13 innlagte barna fikk. Vi så at 9 av de fikk morsmelk eller en blanding av morsmelk og formula, en fullammet. 2 fikk kun formula, men her var ikke mødrene på tilstede på sykehuset, 2 fikk kun intravenøst. Ganske bra resultat synes vi med nesten 70% som fikk morsmelk. Vi snakket med de ansatte etterpå at vi bør oppfordre og hjelpe mødrene til å øke håndmelkingen for kanskje å oppnå full mengde for barnet sitt.  Brystpumper finnes ikke på sykehuset, så håndmelking er det som gjelder. 

Sykepleier Meena i en veiledningssituasjon

Barna får mat ca. hver annen time. Vi har sett at det ofte kan bli forsinkelser på måltidene slik at det kanskje blir gitt kun 10 måltider i stedet for 12 i døgnet. Den nye dagkurven håper vi skal gjøre registeringen mer nøyaktig. Det er få barn som gulper, sannsynligvis på grunn av små og hyppige måltider. Vanligsvis starter SGA (liten i forhold til svangerskapslengde) barn med 7,5% døgnmengde og øker opp til 18%. 

Vi føler daglig på språkbarrieren. Har lært oss noen fraser på hindi men det blir vanskelig når de starter å snakke hindi tilbake i rasende fart. Kroppsspråk og fakter hjelper også i gitte situasjoner. Vi får se på nyåret om vi får tid til litt hindi opplæring. 

Vi jobber også på NICU -  en intensivavdeling med veldig syke barn.  Vi vil skrive litt om denne avdelingen senere.  

Opplæring på gang!

Som dere kanskje vet, er en stor del av dette prosjektet å være med på å gjøre avdelingen FBNCU til et ressurssenter for delstaten Rajasthan. Planen er at sykepleierne og legene her skal bli eksperter på kenguru, hygiene, reding/leiring, smertelindring og morsmelk/amming. Deretter skal helsearbeidere fra mindre sykehus i distriktene komme hit for å lære. 

Det er mye som fungerer på et visst nivå slik det er nå, men vi føler det er litt tidlig å kunne kalle avdelingen for et ressurssenter. Eksempler på hva vi syns fungerer: Håndhygiene (Vi ser ganske sjelden håndsmykker på sykepleierne, og så vidt vi har observert utfører de fleste håndhygiene ved håndtering av babyene), reding (hver dag lager sykepleierne nye reder til alle barna under 1500 gram), daglig vekt av alle barn, høy prosent håndmelking/amming, daglig morgenstell utføres stort sett av familiemedlemmer, det er et relativt lavt støynivå og de fleste barna vokser ganske bra. Vi savner veldig at sykepleierne tar seg tid til å veilede foreldrene, at pleierene leser barna og gir individuell omsorg/pleie, og at de håndterer de mye mer skånsomt. 

Men uansett, forrige uke var det en høytidelig åpning av første treningsprogram- første gruppe med leger og sykepleiere er her nå i 10 dager for å lære. Prosjektlederen vår har laget et detaljert og intensivt program, der de har undervisning halve dagen, og bed-side training halve dagen.

 

De indiske sykepleierne som har vært i Norge og oss to fikk utdelt hvert vårt tema som vi skulle presentere og demonstrere bed-side i avdelingen. Vårt tema var smertelindring. Vi fordelte oss rundt i avdelingen og lagde ulike poster, der deltakerne gikk fra post til post for å få demonstrert de ulike temaene. 

 

Det er spennende å undervise til folk som er interessert og engasjerte. Prosjektlegen vår hadde gitt streng beskjed til sykepleierne på avdelingen at de måtte ta alle babyene ut i kenguru disse dagene det er opptrening, for nå skal vi vise oss fra den beste siden :)

Sykepleiere og leger fra Alwar, Bharatpur og Dausa

I følge prosjektlederen vår her på sykehuset, skal det komme en liten gjeng helsearbeidere en gang hver måned fremover. Dette syns vi i grunn er positivt. Det kan forhåpentligvis bidra til en god faglig kultur på avdelingen, der det blir naturlig å lære bort og ha faglige diskusjoner. Noe vi per nå ikke ser så mye til, annet enn når vi tar opp temaer og underviser. I forbindelse med opplæringsdagene har plutselig en del utstyr også dukket opp, som vi har mast om i ukesvis; flytende håndsåpe, tørkepapir ( i stedet for avispapir), varmesenger som fungerer, for å nevne noe. Inderne er jammen driftige når det virkelig gjelder. Det er godt å se at det ikke er umulig å få tak i nødvendig utstyr, selv om vi gjerne skulle sett at de ville prioritert det til hverdags.

Sangeeta i aksjon