En vanlig dag på jobb

I dag skal vi fortelle litt om hva vi gjør på FBNCU. Denne avdelingen har 12 plasser og 7 sykepleiere som jobber her. Foreldrene/pårørende har tilgang, men kun en av gangen. Barna her er relativt friske. Mange har gulsot og får lysbehandling, antibiotika mot infeksjoner, premature som skal lære seg å spise og vokse, lettere asfyksier, lettere respiratoriske problemer med O2 tilskudd,  mage- og fordøyelsesvansker. 

 

Vi jobber i hovedsak dagvakter og starter kl 8. Vi er som regel de første som kommer om morgenen. Inderne har en annen oppfatning av tid enn oss. Avtaler og tidspunkter ser ut til å være mer veiledende. De fleste er på plass mellom 8.15 og 8.30 slik at arbeidet først kommer i gang etter den tid. Det er et strikt skille mellom hvem som gjør hva. Vaskehjelpen har ansvaret for å varme vann og sette frem vaskeboller og legge ut bomull til å vaske med. Hvis ikke hun er kommet er det ingen andre som gjør dette. Noen ganger velger vi å gjøre det, men dette blir ikke sett positivt på. De har ikke varmt vann i kranen, så vi (prosjektet) har kjøpt inn en vannkoker, i tillegg til ny termos til kokt vann som brukes til å lage formula  (morsmelkserstatning). Den gamle de hadde luktet mugg og var udelikat. 

Fra sykehusets fellesvaskeri.

Sykepleierne på vakt fordeler barna mellom seg. På dagvakt er de fra 2-4 og på kveld og natt 1 sykepleier. Morgenstellet, dvs. daglig vask, skifte tøy, veie, gjøres nå etter hvert i samarbeid med mødre/pårørende. De vasker barnet sittende på stolen mens sykepleieren skifter tøy og lager reder i varmesengen. Mødrene veier deretter barnet sitt. Vi har nå fått en metall vaskebolle til hver av barna. Dette gjør at pårørende kan delta mer aktivt i stellet (før hadde avdelingen kun en vaskebolle som alle brukte)

Vår kollega Radha sister

Svigermor er ofte der dersom mor ikke er tilstede. De fleste av innlagte barn kommer fra distriktene. Dette medfører at hvis mor ikke er frisk nok er hun ikke tilgjengelig. Det er ingen barselavdeling på JK Lone. Mødrene får en seng i etasjen over, men mat og vasking må gjøres utenfor sykehusområdet. Slektningene oppholder og sover i gangen rett utenfor avdelingen.

Pappaene utfører også KMC.

Vi jobber med å få sykepleierene til å veilede mor/pårørende i vask fra topp til tå, typisk at de starter med bleia først. Måle barnets temperatur har nå blitt daglig rutine. Litt rart for oss at de ikke gjorde dette i særlig grad tidligere, siden det er så viktig for de små. Heldigvis har Anne Marie og Aarny fokusert mye på dette det forrige året også. Vi har nå laget og innført ny dagkurve (nurses daily record) der sykepleier noterer ned helt enkle ting som temp, matmengde, morsmelk/ formula etc.

Det er 8 KMC stoler (stoler til å sitte med barnet sitt på brystet) i  avdelingen. Gledelig nok har vi ofte for få stoler siden det er 12 barn eller mer innlagt. Innkjøp av flere står på listen.  KMC tiden barnet er hos mor/pårørende bør økes gradvis. Vi har noen utfordringer rundt at praktiske oppgaver som gulvvask og medisinrunder må gjøres først og mødrene har da ikke tilgang til barnet sitt.

Hygienen blant sykepleierne er generelt god.  Det er en utfordring å få legene som kommer på visitt til å ta av seg ringer, klokker etc. og å utføre håndhygiene. Barna på avd. tilhører 6 forskjellig medisinske poster, dvs. det er mange leger som er innom i løpet av dagen.  De kommer ofte 2-4 stk fra hver avd.  De fleste går i  privattøy. Nå som vinteren er kommet kan de stille opp i lue, jakke, noen ganger ryggsekk. En annen utfordring er at det ofte ikke er rull med tørkepapir eller autoklavert avispapir tilgjengelig (se bildet under). Det brukes såpestykker til vanlig, kun når avd. skal vises frem er det håndsåpe på pumpeflaske. Å vaske seg i kaldt vann er heller ikke verken behagelig eller godt nok. 

Når det gjelder mødrene har vi begynt å jobbe med å få de til å ta av seg ringer, klokker, bangles (armringer), tråd som de binder rundt håndleddet (kulturelt/religiøst) før de begynner å stelle og gi mat til barnet. For mange er disse smykkene av stor verdi og de legger de nødig fra seg. God informasjon fra sykepleier om infeksjonsfaren for barnet hjelper de til å forstå at dette er nødvendig. 

Viktigheten av amming og morsmelk er et av satsningsområdene i prosjektet. I dag tok vi en opptelling av hva slags ernæring de 13 innlagte barna fikk. Vi så at 9 av de fikk morsmelk eller en blanding av morsmelk og formula, en fullammet. 2 fikk kun formula, men her var ikke mødrene på tilstede på sykehuset, 2 fikk kun intravenøst. Ganske bra resultat synes vi med nesten 70% som fikk morsmelk. Vi snakket med de ansatte etterpå at vi bør oppfordre og hjelpe mødrene til å øke håndmelkingen for kanskje å oppnå full mengde for barnet sitt.  Brystpumper finnes ikke på sykehuset, så håndmelking er det som gjelder. 

Sykepleier Meena i en veiledningssituasjon

Barna får mat ca. hver annen time. Vi har sett at det ofte kan bli forsinkelser på måltidene slik at det kanskje blir gitt kun 10 måltider i stedet for 12 i døgnet. Den nye dagkurven håper vi skal gjøre registeringen mer nøyaktig. Det er få barn som gulper, sannsynligvis på grunn av små og hyppige måltider. Vanligsvis starter SGA (liten i forhold til svangerskapslengde) barn med 7,5% døgnmengde og øker opp til 18%. 

Vi føler daglig på språkbarrieren. Har lært oss noen fraser på hindi men det blir vanskelig når de starter å snakke hindi tilbake i rasende fart. Kroppsspråk og fakter hjelper også i gitte situasjoner. Vi får se på nyåret om vi får tid til litt hindi opplæring. 

Vi jobber også på NICU -  en intensivavdeling med veldig syke barn.  Vi vil skrive litt om denne avdelingen senere.  

Opplæring på gang!

Som dere kanskje vet, er en stor del av dette prosjektet å være med på å gjøre avdelingen FBNCU til et ressurssenter for delstaten Rajasthan. Planen er at sykepleierne og legene her skal bli eksperter på kenguru, hygiene, reding/leiring, smertelindring og morsmelk/amming. Deretter skal helsearbeidere fra mindre sykehus i distriktene komme hit for å lære. 

Det er mye som fungerer på et visst nivå slik det er nå, men vi føler det er litt tidlig å kunne kalle avdelingen for et ressurssenter. Eksempler på hva vi syns fungerer: Håndhygiene (Vi ser ganske sjelden håndsmykker på sykepleierne, og så vidt vi har observert utfører de fleste håndhygiene ved håndtering av babyene), reding (hver dag lager sykepleierne nye reder til alle barna under 1500 gram), daglig vekt av alle barn, høy prosent håndmelking/amming, daglig morgenstell utføres stort sett av familiemedlemmer, det er et relativt lavt støynivå og de fleste barna vokser ganske bra. Vi savner veldig at sykepleierne tar seg tid til å veilede foreldrene, at pleierene leser barna og gir individuell omsorg/pleie, og at de håndterer de mye mer skånsomt. 

Men uansett, forrige uke var det en høytidelig åpning av første treningsprogram- første gruppe med leger og sykepleiere er her nå i 10 dager for å lære. Prosjektlederen vår har laget et detaljert og intensivt program, der de har undervisning halve dagen, og bed-side training halve dagen.

 

De indiske sykepleierne som har vært i Norge og oss to fikk utdelt hvert vårt tema som vi skulle presentere og demonstrere bed-side i avdelingen. Vårt tema var smertelindring. Vi fordelte oss rundt i avdelingen og lagde ulike poster, der deltakerne gikk fra post til post for å få demonstrert de ulike temaene. 

 

Det er spennende å undervise til folk som er interessert og engasjerte. Prosjektlegen vår hadde gitt streng beskjed til sykepleierne på avdelingen at de måtte ta alle babyene ut i kenguru disse dagene det er opptrening, for nå skal vi vise oss fra den beste siden :)

Sykepleiere og leger fra Alwar, Bharatpur og Dausa

I følge prosjektlederen vår her på sykehuset, skal det komme en liten gjeng helsearbeidere en gang hver måned fremover. Dette syns vi i grunn er positivt. Det kan forhåpentligvis bidra til en god faglig kultur på avdelingen, der det blir naturlig å lære bort og ha faglige diskusjoner. Noe vi per nå ikke ser så mye til, annet enn når vi tar opp temaer og underviser. I forbindelse med opplæringsdagene har plutselig en del utstyr også dukket opp, som vi har mast om i ukesvis; flytende håndsåpe, tørkepapir ( i stedet for avispapir), varmesenger som fungerer, for å nevne noe. Inderne er jammen driftige når det virkelig gjelder. Det er godt å se at det ikke er umulig å få tak i nødvendig utstyr, selv om vi gjerne skulle sett at de ville prioritert det til hverdags.

Sangeeta i aksjon

Sariguri fra Fiskum og Kaur Johnsen fra Konnerud

Fra første dag vi kom hit til India, har vi vært fascinert av klesstilen til de indiske damene; Fargerike, elegante og feminine! "Alle" går i sari; fra de fattigste fattige av mammaene vi møter på jobb, til de rike og mektige indiske damene. Og sariene finnes i alle mulige farger og mønstre. 

Vi satt i bilen og snakket med sjåføren vår om dette her en dag. Før vi hadde snakket ferdig, ble vi invitert hjem til han på middag. Der skulle vi bli kledd opp i sari av konen og svigerdatteren hans. 

Her er vi FØR den store sari-forvandlingen. Vi fikk smykker i gave, som vi har tatt på oss!

Hjemmelaget indisk middag. Vi spiser, og resten av familien ser på. Litt rart, men egentlig ganske koselig :)

Det måtte tre drevne saridamer til for å få dandert og fikset så den sitter som den skal.

Lurer på om vi skal klare å få på oss sari uten hjelp!

Denne familien er rørende gjestfrie. Vi blir vartet opp og behandlet som vi er en del av familien.

Her er vi på "photoshoot" sammen med kona til sjåføren vår- en nydelig dame med godt smil og herlig latter. Hun kan ikke ett ord engelsk, men vi kommuniserer på hvert vårt språk og det er god stemning! 

 

Her er vi etter forvandlingen! Og innser at dette blogginnlegget ble en stor selfie- og sjøldigger- festival! 

India - yogaens vugge

Yoga er en integrert del av hinduismen og har blitt praktisert i århundrer.
Yoga dreier seg mye om pust og avspenning i tillegg til samspillet mellom sjel, kropp og sinn
Litt mystisk....dette ville vi også prøve!

Vi "arvet" Ranjita - yogalæreren til Anne Marie og Aarny.  Ranjita kommer hjem til oss ett par ganger i uka kjørende på sin moped med hjelm på hodet og flagrende indiske gevanter.

Ranjita i aksjon

Child position er Birgitte's favoritt

  

Grethe prøver seg på the Eagle

                                                     

Ranjita lærer oss å strekke, bøye og tøye samtidig som vi skal koordinere pustingen.  Mange rare, umulige posisjoner prøver hun å få oss til å gjøre. Vil nok si at det beste med yoga timen er avslapningen på slutten av timen, da hun med sin rolige og behagelige stemme messer "relax your toes, relax your feet, etc. til hun har vært igjennom alle kroppsdelene og ender opp med "relax your whole body compleeeeeeetly, you are now tooooootally relaxed".  Da sover vi nesten og vil bare fortsette å ligge der.........

Himla bra i Himalaya

 

Nepal er en stat i Himalaya inneklemt mellom India og Tibet.  Det er en 3 timers flytur fra Jaipur med  mellomlanding i New Dehli.  Vi inviterte oss selv til våre FK (Fredskorps) venner Berit og Torbjørn.  De bor og jobber i hovedstaden Kathmandu med vannkraftutbygging som arbeidsfelt.

Å komme til Nepal har vært en eksotisk drøm som plutselig ble realitet.
Langs grensen i nord ligge ti av verdens 16 høyeste fjell.  Mount Everest, lokalt kjent som Sagarmatha, er som kjent verdens høyeste med sine 8848 meter.  Landet tiltrekker seg fjellklatrere og backpackere fra hele verden og Kathmandu har et yrende folkeliv både med lokale og turister.

Vi valgte å ta en Mountain Flight for å se Mount Everest og Himalaya på nært hold. Det ble først flere timers venting på flyplassen p.g.a. tåke, men når vi endelig kom i luften var det et spektakulært skue.  Turen tok i overkant av en time og vi fløy langs Himalaya fjellkjeden hele veien.  Vår Galdhøpiggen med sine 2469 meter er bare en puslete liten topp i sammenligning med disse gigantene.  Flyet tok 16 passasjerer og alle fikk lov til å komme i cockpit for å ta bilder i tillegg til at vi selvfølgelig hadde vindusplass.  Utrolig vakkert og et eventyr å oppleve.

 

 

 

Veldig fornøyd i bussen på vei til flyet

 

 

Kathmandu er en travel, støvete og møkkete by.  Mye trafikk og mest grusveier å kjøre på. Vi tenker at byen sikkert har mer å by på en det vi så på de få dagene vi var der.  Vi kommer nok igjen. De som bor her er generelt veldig fattige men likevel et smilende og vennlig folk.  Det var ganske kaldt da vi var der i slutten av november.  Nepaleserene bruker selvsagt det de har av tøy og noen ganger får vi en assosiasjon til loppemarked når vi ser farge og kleskombinasjonene.  Det viktigste er selvfølgelig å holde seg varm og ikke å ta seg ut. 



 

 

 Bildet tatt fra leiligheten til Torbjørn og Berit

 

 

Her er veien de sykler til jobb

 

 

          På shopping i  Thamel, Kathmandu       

 Gode kjøp gjøres på Pashmina sjerf  (fin kasjmir ull)

 

Mye fine håndlagde tekstiler å få kjøpt

 

 

En mil fra Kathmandu ligger Bhaktapur (de gudfryktiges by).  Bhaktapur er en historisk by med en rik kulturarv og er godt bevart og lite ødelagt av moderne utvikling og nybygg.  Når man spasere gjennom byens gater og torg føles det som å bli satt hundre år tilbake i tid.  Folk jobber med sitt håndverk på gata eller driver handel i sine små lokaler.  Veldig ekte og genuint. 

 

 

 

    Verdens søteste -  men litt skeptisk

 

 

 Et glimt i fra hverdagslivet til dette paret

 



 
 

 

 Her lages det keramikk potter

 

 

Moro var det lell

 

 

På byens torg

 

Her lages momo's. 

 



 Momos er en lokal rett i Nepal - en type dumplings fylt med kjøttdeig e.l.

Sees igjen :)

 

 

Her jobber vi nå!

Som vi har nevnt før, jobber vi på to forskjellige nyfødtavdelinger på sykehuset JK Lone.

Nå skal vi prøve å gjøre det litt tydelig og klart hva vi driver med på jobb om dagen!

Avdeling 1: FBNCU (Facility Based Newborn Care Unit)

Dette er avdelingen som på sikt skal fungere som et ressurssenter for distriktsykehusene i delstaten Rajasthan, hvor byen vår, Jaipur, er hovedstaden.

Avdelingen har 12 sengeplasser med relativt ”friske” babyer. Noen er premature, mange trenger litt lysterapi, andre har infeksjoner, innimellom trenger noen litt oksygen, og alle trenger å vokse. De babyene som blir kritisk syke blir flyttet ut fra denne avdelingen.

Vårt fokus på FBNCU er å få foreldrene enda mer med i daglig stell av babyene sine og å ha babyene hud-til-hud (Kenguru). Vi syns fortsatt dette praktiseres altfor lite, og føler oss litt masete som hele tiden spør etter foreldrene. I vår tankegang fra Norge, er det selvsagt at foreldrene er mye hos barnet sitt og blir kjent. Forholdene ligger fint til rette, med gode stoler til å sitte komfortabelt i for mor og barn, kjøpt inn i forrige fase av prosjektet.

Sykepleierne er flinke til å lage reder til babyene, og det er lavt støynivå på avdelingen. Dette er veldig positivt! Håndhygiene og hygiene generelt er fortsatt noe vi må jobbe med daglig.  Vi jobber også med å få sykepleierene til å ta temperatur av barna, da dette ikke er en rutine her.   

I tillegg har vi et stort hjertesukk når det gjelder forsiktig og individuell behandling av hver og en baby. De er generelt veldig hardhendte her, og vi opplever sjelden at noen snakker til babyene.  

Sykepleierne i første fase i prosjektet har laget nye protokoller i mange grunnleggende prosedyrer. Nå går vi gjennom alle protokollene igjen, og venter på at de skal godkjennes av legene. Når det er gjort, vil vi bruke de som en opplæringsplan for hver og enkelt sykepleier. Da vil vi ha en kvalitetssikring av personalet, og vet at alle har vært gjennom de tingene vi mener er nødvendig å kunne for å kunne fungere som et ressurssenter. 

Allerede i desember er det planlagt at det kommer en gruppe helsearbeidere fra et distriktsykehus for å bli lært opp i basic nyfødtsykepleie.  

Vi er også igang med å innføre "faglige forum" - ca. 15 min. hver dag med aktuelle temaer, vi har bl.a vist KMC video, og snakket om viktigheten av riktig temperatur.

Noen av kollegaene våre på FBNCU:

En av vaskedamene våre. Hun vasker utstyr og lager Chai (te med melk) kl 10 hver dag.
Hvit sari er uniformen for alle vaskedamene.

Her er sykepleierne Barkha, Yogesh og Rakesh:

Vi blir tatt veldig godt vare på. Her sammen med sykepleier Surendra:

Lunsjen vår spiser vi på Sister in charge sitt kontor.  Her har vi som regel også selskap av to "søte" små grå mus som løper rundt på gulvet eller gjemmer seg blant eskene som er lagret her.  Litt komisk at navnet til avd. spl. er Minni.  Ellers har vi også selskap av noen små nusselige kakelakker, noen ganger får barna også besøk av de oppi sengene sine.  

Legevisitt med avdelingssykepleier Minni, og vår prosjektlege, Dr Sitaraman Sir:

Yogesh blander og fikser dagens medisiner:

Avdeling 2: NICU (Newborn Intensive Care Unit)

Den andre avdelingen vi jobber på er avdeling for kritisk syke nyfødte. De har 14 plasser, og har ofte mange barn på respirator. Mange har hjerneskader etter tøffe fødsler, og har reist langt før de har kommet seg til sykehus og startet behandling.                                                                                                                                                                   .

Her jobber blant annet sykepleierne Sangeeta og Meena, som har vært på utveksling i Norge første runde:

Her må vi ærlig si at det er ganske utfordrende å være. Støynivået er enormt høyt, det er vanskelig å forestille seg hvis man ikke har vært der og opplevd det selv. Det alarmerer med intense, skjærende pipelyder kontinuerlig fra utallige apparater.

I tillegg er de kritisk underbemannet på avdelingen, de er som regel kun EN sykepleier på jobb på kveld og natt. Det er plent umulig for sykepleierne å få gjennomført arbeidsoppgavene som er nødvendig for å passe på de syke babyene. Vi trodde vi var forberedt første gang vi gikk inn der, men ble allikevel enormt fortvilet over forholdene de små syke babyene må leve i. 

Vi har fått lov av Dr. Sitaramen til å drive med litt detektivarbeid for å finne årsakene til støyen. Ofte er det respiratorene og fukterene som bråker. Vi prøver å identifisere om det er respiratorinnstillingene som er feil eller mangel på reservedeler etc. Vi driver nå med desibelmålinger og dokumenterer alarmene og problemene med tekniske apparater.  Våre funn skal ende opp i en rapport til Dr. Sitaraman, som forhåpentligvis kan gjøre at støynivået blir redusert.

Her er en av kollegaene våre på NICU, sykepleier Bobby:

Og sykepleier Deeraj:

Frem til nå har ikke foreldrene hatt tilgang til avdelingen- det er strengt forbudt. Selv døende barn får ikke ha foreldrene sine der. Vårt andre fokusområde nå er å få foreldrene inn i avdelingen, slik at de syke barna kan få litt god nærkontakt i løpet av en dag. Det er også noe vi har fått tillatelse fra sjefen på JK Lone til å begynne med. Det høres lett ut, men det er fortsatt en lang vei å gå. Men den dagen det går, skal vi feire med champagne og tikka masala!

En ting er sikkert; Changes takes time. Tålmodigheten vår får strukket seg, men vi liker utfordringer.